Twitter Updates

    follow me on Twitter

    søndag 22. juli 2012

    22.juli - et år etter...

    Ett år har gått siden det ufattelige, det umulige, det utenkelige skjedde det lille landet vårt...det som lamslo oss alle, som fikk oss til å gråte, stå sammen, gå i rosetog osv... Dette vi aldri vil glemme...

    Litt av det vakre rosebedet, som er laga av komposten etter rosene som ble lagt ned
    i dagene etter 22.juli i fjor her i Kr.sund
    Men for de aller fleste av oss falt vel livet i normalt mønster igjen, på godt og vondt...og sånn skal det og må det vel strengt tatt være... Noen ganger har jeg for min del lest et blogg innlegg, et eller annet i avisa, sett noe på tv osv som har fått oss til å ta en prat, en stille stund rundt hendelsene, og rettsaken var for mange tøff, og jeg for min del leste vel bare LITT av det som stod i avisene denne tiden, og fulgte overhodet ikke med på tv. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi det føles så stort å ta inn over seg! Jeg tenkte nok litt ekstra dagene etter jeg var ute på byen med ei av de flotte jentene fra byen her som var tilstede på Utøya...

      "Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk"
    Jens Stoltenberg 
    Dagen i dag har jeg heller ikke engasjert meg så veldig mye, men jeg deltok på den lille, fine Minnemarkeringen vi hadde i byen, hvor det var avduking av minneplate og minnelund for 22.juli, hvor det var vakker sang, og vakre ord... Vår kjære varaordfører klarte å røre meg, og måtte nok tørke noen tårer...

    Jeg skulle også få med meg minnekonserten fra Rådhusplassen, og masse flott musikk og flotte ord derfra også! Og tenk...selveste Bruce Springsteen dukka opp på scenen, vel...da rant igjen tårene...

    Skal ikke holde noen 22.julitale, så dette var alt fra meg...en ting til: Alle dere berørte, stå på videre!

    For flere bilder fra denne fine seremonien i Rolfsenparken, se bildene fra TK

    torsdag 19. juli 2012

    Ei uke på jobb...

    Da har jeg gjort unna den første uka på jobb...
    Jeg trives, de jeg har møtt så langt er veldig hyggelige, og har så langt ikke fått så mange av de oppgavene jeg helst ikke vil ha... Får også god anledning til å trene, det blir bare topp, har jo ikke noen unnskyldning når treningssenteret er i samme huset, i tillegg til at det også er treningsrom nede der jeg jobber!
    Men...joda det er et men her...den ene armen min vil dessverre ikke helt være med på dette, og har nå så vondt at jeg nesten hyler her... Neida, det kommer ikke av jobben, det har bare bygd seg opp, akkurat som det pleier å gjøre, og det er jo derfor jeg er på Arbeid med Bistand, for å se hvor mye disse armene greier å jobbe, og hva de greier å jobbe med! Dessuten jobber jeg jo med en drøss med fysioterapeuter, som skal legge til rette... Så jeg skal vel klare disse tre mnd, tenker jeg...
    Her kan dere forresten se litt mer om arbeidsplassen min: Sunn Helse

    mandag 16. juli 2012

    Overlevde...

    Jeg overlevde første dagen, og vil vel med et nødskrik overleve resten av uka også, håper jeg...men er fortsatt skeptisk til hvordan dette vil gå, har fått noen oppgaver i dag, som mest sannsynlig vil gå greit, både med vonde armer og vond rygg, men jeg veit jo at jeg ikke har fått alle oppgavene ennå...dessuten er det da ganske lite givende, alt for lite utfordrende...Hadde jeg bare kunne gjort alle de andre oppgavene der borte, som er virkelig spennende...
    Jaja...maks 3 mnd, så er det å finne noe mer framtidsretta, vil jeg tro...
    ...og de jeg har truffet så langt er i alle fall hyggelige, og jammen tror jeg kanskje jeg kan gå på jobb i treningsklær også, det er jo et pluss...

    Arbeid med Bistand

    Så er endelig dagen kommet...hvor jeg skal ut og prøve meg i en ordinær jobb i en ordinær bedrift... Det er jo det neste skrittet mot å komme i normal jobb igjen, og jeg har lenge sett fram til dette, nye utfordringer, nye muligheter...
    Og akkurat nå føles absolutt alt helt feil!
    Jeg har alltid syns det har vært spennende med nye jobber, nye utfordringer, nye ting, har aldri hatt denne følelsen noensinne!
    Feil med tanke på at jeg veit jeg IKKE vil få noe jobb i denne bedriften etterpå, da de i denne stillinga kun bruker utplasserte fra NAV. Hva er liksom vitsen for meg da? Og ikke minst dem? Bruke tid og ressurser på opplæring når begge parter veit at dette varer MAKS 3 mnd? Feil med tanke på arbeidsoppgaver! Hvorfor i all verden skal jeg ha en jobb som består av å sitte i en resepsjon, og litt(eller mer enn arb.giver egentlig vil si?) vasking? Hadde jeg vært ute etter en sånn jobb, hadde jeg tatt kontakt med vikarbyrået jeg har jobba for tidligere, og mest sannsynlig fått en lignende jobb på dagen... Dessuten har ikke jeg armer og rygg(osv) til å vaske for andre, greier da bare en sjelden gang å ta det hjemme også...
    Takk for at mine saksbehandlere har forståelse for at jeg faktisk er negativ...og har fått en spesialsaksbehandler nå i ferien, hvis noe skal oppstå... 
    Å joda, jeg møter på jobb, gjør det beste jeg kan, og det kan jo hende det blir bedre enn jeg tror? Men utfra det noen jeg kjenner sier(som har vært der i praksis), er det ikke bare litt vask, det er ca 100 kvm, pluss klesvask, henge opp klær(noe armene skriker når jeg gjør), vasking av treningsutstyr osv... MEN JEG HAR DA VEL STØRRE AMBISJONER ENN Å VASKE OG SVARE PÅ TELEFONER? Jeg er vant til å være leder, jeg...og kjenner at jeg gjerne vil oppover igjen, greit å starte rolig etter flere år utenfor arbeidslivet, men en bør vel starte litt mer relevant, ikke minst for motivasjon og sjøltilliten...? 
    Jaja...ønsk meg lykke til i morra da, og kryss fingrene for at det blir bedre enn venta, for "bransjen" liker jeg da...